Jeg reiste fra Oslo-London-Chocago-Portland ME.
Når jeg ankom Chicago måtte jeg vente dær i nesten 4 timer før neste fly kom. Det var egentlig helt ok, vanligvis er det møkk kjedelig, men det var litt godt akkurat dær å da. Jeg fikk heller ikke bagasjen min med på flyet, flyet var vistnok fult. Så det kom på neste fly, så jeg måtte vente i ca 2 timer før jeg fikk bagasjen min. På flyplassen satt jeg ilage den svenske, og den norske STS reiselederen. Det gjorde oppholde veldig mye bedre. Istede for å sitte dær helt alene, og de viste alt. Så jeg trengte ikke bekymre meg om noe som helst.
når heg ankom Portland, en liten by i Maine, hadde jeg sommerfugler i magen, for jeg viste at vertsfamilien ville stå dær å vente. Jeg ankom i et lite fly, sikkert rundt 30-40 stykker i flyet, så byen var neppe noe stor, siden det var så små fly som bringte folk nedover. Nesten som Svolvær med de små Viderø flyene. Da jeg kom ut av flyet, og gikk et par meter ut. Så så jeg vertsfamilien min med en gang. Flyplassen var ikke mye større enn den vi har hjemme, så det var nesten ikke noen folk dær. Jeg gikk mot rulletrappa, og de sto rett nedenfor. "shit shit shit nå skjer det!" var det eneste jeg tenkte!. Når jeg endelig hadde kommet ned trappa hilste jeg på familien, og begynte å gå mot bagasje båndet. Det tok litt tid før båndet begynte å bevege seg, så jeg fikk små chattet litt med familien i mellomtiden.
Etter at jeg hadde fått bagasjen min, gikk vi ut av flyplassen, og mot parkerings huset hvor de hadde bilen sin. Bilen var en valdig gammle bil, litt sånn Elvis-bil- stil. En sånn gammel typisk amerikansk bil.
Portland ligger ca litt over en Time kjøring (Amerikansk fart, sikkert 100+ km/t) fra byen Winslow, som jeg skal tilbringe ett år i. Da jeg ankom Winslow gikk vi ut å spiste før vi kjørte hjem, vi spiste så klart Burger. Amerikanere hmm... Da vi var ferdig med å spise, kjørte vi hjemover, turen dærifra tok ca 15-20 min. Det var bekke mørt, så jeg kunne ikke se mye til byen. Da jeg ankom huset,virket det helt ok, sånn typisk Amerikansk hus med det Amerikanske flagget hengende uttpå veggen. Men når jeg kom inn i huset, fikk jeg et stort sjokk!!!... Huset så litt ok ut på utsiden, men inni var det noe for seg selv!... Huset er rundt 110 år gammelt sier vertsfaren, men det ser faen mæ gammlere ut! Huset var i dårlig stand, kjøkkenet var stykt som faen får å si det lettvint, stuen hadde en flatskjerm, men så heller ikke ut, å det var nokså rotete overalt! Vertsfaren følte meg opp i andre etage, hvor jeg skulle sove. Andre etage var enda værre, det lå masse tre plater intill veggene, golvet er naturlig skittent, det er ødelagt og stykt. Vi nermet oss rommet mitt.
På mail hadde de sakt at de hålpå å ordne rommet mitt, de skulle sette inne ei seng, en komode, en otterman (en puff), og en stol. De spurte også om hvordan farge jeg likte best. For hun vertsmora skulle male rommet mitt....sa hun. Da jeg opnet rom døra fikk jeg enda et kraftig sjokk! stolen og puffen var sikkert lika gammel som huset, og senga så ut som ei gammle sykeseng, den hadde hjul under, med en stygg madrass. Og oppå den madrassen var det en littnyere madrass, med noen gammle lakene over. Senga ble ca en halv meter høy, og den er også for liten. Når jeg har hode midt på puten, så stikker føtterne mine uttafor sengekanten. Helt fra ankelen å nedover er utter for senga. Så den er ALT for liten. Klesskapet ser faen ikke ut. Det er bare ei stang midt i skapet, hvor jeg kun kan henge jakker, komoden min, som vi måtte hentet hos nån andre så faen ikke ut. den lå i en låve, den var full av støv og skit, så den måvaskes først, å den er stygg som faen! Rommet mitt har ei enkel lampe atme sengen, den den er også sikkert like gammel som huset. Og stikk kontaktene er sånn Amerikanske, så Norske kontakter funker ikke, så jeg måtte kjøpe et adapter, slik at jeg kan lade opp pcen. Hun versdama sa hun skulle male rommet mitt, meeeeeeennn... Hun fant plutselig ut at JEG skulle få male det, så kunne JEG få bestemme selv hvordan farge jeg ville ha, for noe piss!.. Jeg kommer ikke hit får å pusse opp mitt eget rom!
Så jeg bor ilage en liten skit onge på 10 år, og to foreldre på 44, og 45 år. Denne gutten er så ivrig etter å få en storebror, så han/ og vertsforeldrene tror vel at jeg skal være beste kompisen hannes. Han er en liten onge som man kan kalle "Sosial dom". Han mangler evnen til å være ilage andre folk. Og HAN skal liksom jeg være ilage? IKKE FAEN!
Denne familien er faen mæ noe for seg selv. De er en sprø familie, det kom også som et sjokk. De er nokså streng, men også EKSTREMT rar, og ikke for å nevne veldig kristene! De er veldig strenge når det kommer til oppdragelse til den lille gutten, å de har kjeftet en del på han, til og med sendt han på rommet en god del siden jeg kom hit. Det er veldig ekkelt å være sammen med de, og de virker helt koko i hodet. De er barnslige, oppfører seg som småonger hele tiden, spøker veldig mye, å de er ikke artige i det hele tatt!... Hver dag jeg vokner, gruer jeg meg til å gå ned til dem. Jeg liker meg ikke hær, og kan ikke si at jeg trives i det hele tatt. Jeg har kanskje bare vært hær i 3 dager, men jeg vet om jeg trives eller ikke, eller om jeg noen gang kommer til å gjøre det. Dette er ingen god plass å være vertsfamilie. Huset er falleferdig, og i dårlig stand, for dårlig til å ta inn andre elever vil jeg si. Familien oppfører seg umodent, og de bor ute i bushen. Jeg bor ca 15 min kjøring fra sivilisasjon, det er ikke en drit å finne på hær jeg bor, verken i huset, eller i byen. Byen er noe dritt.. Det er ingenting for ungdommer. De sier der er kino å sånt hær, men jeg har ennå ikke sett den. Det er ikke mye til "by" denne plassen. Det er akkurat som å være i Skrova, bare med flere hus, å større mellomrom mellom folk. Ikke mye butikker heller. Det er ingenting å bruke penger på hær. Og jeg kjeder ballene av meg hær!.. Hadde jeg vist at det skulle bli slikt, så hadde jeg aldri dratt hit!.. Folk sier jeg må være positiv å slikt, å at det er normalt å ha det slikt den første perioden. Men jeg vet nå ikke helt. Skolen begynner ikke før den 28. August, så 13 dager til i dette hølet, kommer til å gjøre meg gal!
De sier at hvis jeg sliter hær, og ikke syns noe om dette, så skal jeg liksom barte ta det opp med områdesrepresentanten min.. Meeeennn... Hun stoler jeg ikke på. Hun er alt for god venn med vertsfamilien, så å si noe domt om familien til henne er kanskje ikke så lurt. Hun har allerede sladret en gang på noe jeg sa bare til henne. Jeg spurte henne om vertsfamilien hadde noe imot tattoveringer, siden de er kristende, å jeg har en tatto. Dagen etterpå spurte vertsmoren om hvordan type tatto jeg hadde. Så der ser du, hu sladrer. Og jeg nevnte angående bytting om familie, om hvordan det fungerte. Hun sa at hvis jeg ikke trives hær, så skulle vi ta det opp med familien om hvordan vi kunne gjøre det bedre. Noe jeg IKKE vil gjøre, jeg skal faen ikke ta noe opp med familien, vil jeg bort, så tar jeg en taxi bort, og områdes. rep. får hente tingene mine senere, og jag kan godt bo på hotell i mellomtiden, til de finner meg en ny familie. Så langt kan jeg ikke si at jeg trives, får håp at alt blir bedre når skola begynner, å når jeg har fått nokken vænner.
Men akkurat nå, så er ikke alt så bra. Vil liksom bare ta neste fly, å komme meg bort. Men jeg skal gi denne familien en mnd eller to. Blir det ikke bedre, så stikker jeg!... jeg løper tilbake til flyplassen om det er det som kreves!...
Når jeg ankom Chicago måtte jeg vente dær i nesten 4 timer før neste fly kom. Det var egentlig helt ok, vanligvis er det møkk kjedelig, men det var litt godt akkurat dær å da. Jeg fikk heller ikke bagasjen min med på flyet, flyet var vistnok fult. Så det kom på neste fly, så jeg måtte vente i ca 2 timer før jeg fikk bagasjen min. På flyplassen satt jeg ilage den svenske, og den norske STS reiselederen. Det gjorde oppholde veldig mye bedre. Istede for å sitte dær helt alene, og de viste alt. Så jeg trengte ikke bekymre meg om noe som helst.
når heg ankom Portland, en liten by i Maine, hadde jeg sommerfugler i magen, for jeg viste at vertsfamilien ville stå dær å vente. Jeg ankom i et lite fly, sikkert rundt 30-40 stykker i flyet, så byen var neppe noe stor, siden det var så små fly som bringte folk nedover. Nesten som Svolvær med de små Viderø flyene. Da jeg kom ut av flyet, og gikk et par meter ut. Så så jeg vertsfamilien min med en gang. Flyplassen var ikke mye større enn den vi har hjemme, så det var nesten ikke noen folk dær. Jeg gikk mot rulletrappa, og de sto rett nedenfor. "shit shit shit nå skjer det!" var det eneste jeg tenkte!. Når jeg endelig hadde kommet ned trappa hilste jeg på familien, og begynte å gå mot bagasje båndet. Det tok litt tid før båndet begynte å bevege seg, så jeg fikk små chattet litt med familien i mellomtiden.
Etter at jeg hadde fått bagasjen min, gikk vi ut av flyplassen, og mot parkerings huset hvor de hadde bilen sin. Bilen var en valdig gammle bil, litt sånn Elvis-bil- stil. En sånn gammel typisk amerikansk bil.
Portland ligger ca litt over en Time kjøring (Amerikansk fart, sikkert 100+ km/t) fra byen Winslow, som jeg skal tilbringe ett år i. Da jeg ankom Winslow gikk vi ut å spiste før vi kjørte hjem, vi spiste så klart Burger. Amerikanere hmm... Da vi var ferdig med å spise, kjørte vi hjemover, turen dærifra tok ca 15-20 min. Det var bekke mørt, så jeg kunne ikke se mye til byen. Da jeg ankom huset,virket det helt ok, sånn typisk Amerikansk hus med det Amerikanske flagget hengende uttpå veggen. Men når jeg kom inn i huset, fikk jeg et stort sjokk!!!... Huset så litt ok ut på utsiden, men inni var det noe for seg selv!... Huset er rundt 110 år gammelt sier vertsfaren, men det ser faen mæ gammlere ut! Huset var i dårlig stand, kjøkkenet var stykt som faen får å si det lettvint, stuen hadde en flatskjerm, men så heller ikke ut, å det var nokså rotete overalt! Vertsfaren følte meg opp i andre etage, hvor jeg skulle sove. Andre etage var enda værre, det lå masse tre plater intill veggene, golvet er naturlig skittent, det er ødelagt og stykt. Vi nermet oss rommet mitt.
På mail hadde de sakt at de hålpå å ordne rommet mitt, de skulle sette inne ei seng, en komode, en otterman (en puff), og en stol. De spurte også om hvordan farge jeg likte best. For hun vertsmora skulle male rommet mitt....sa hun. Da jeg opnet rom døra fikk jeg enda et kraftig sjokk! stolen og puffen var sikkert lika gammel som huset, og senga så ut som ei gammle sykeseng, den hadde hjul under, med en stygg madrass. Og oppå den madrassen var det en littnyere madrass, med noen gammle lakene over. Senga ble ca en halv meter høy, og den er også for liten. Når jeg har hode midt på puten, så stikker føtterne mine uttafor sengekanten. Helt fra ankelen å nedover er utter for senga. Så den er ALT for liten. Klesskapet ser faen ikke ut. Det er bare ei stang midt i skapet, hvor jeg kun kan henge jakker, komoden min, som vi måtte hentet hos nån andre så faen ikke ut. den lå i en låve, den var full av støv og skit, så den måvaskes først, å den er stygg som faen! Rommet mitt har ei enkel lampe atme sengen, den den er også sikkert like gammel som huset. Og stikk kontaktene er sånn Amerikanske, så Norske kontakter funker ikke, så jeg måtte kjøpe et adapter, slik at jeg kan lade opp pcen. Hun versdama sa hun skulle male rommet mitt, meeeeeeennn... Hun fant plutselig ut at JEG skulle få male det, så kunne JEG få bestemme selv hvordan farge jeg ville ha, for noe piss!.. Jeg kommer ikke hit får å pusse opp mitt eget rom!
Så jeg bor ilage en liten skit onge på 10 år, og to foreldre på 44, og 45 år. Denne gutten er så ivrig etter å få en storebror, så han/ og vertsforeldrene tror vel at jeg skal være beste kompisen hannes. Han er en liten onge som man kan kalle "Sosial dom". Han mangler evnen til å være ilage andre folk. Og HAN skal liksom jeg være ilage? IKKE FAEN!
Denne familien er faen mæ noe for seg selv. De er en sprø familie, det kom også som et sjokk. De er nokså streng, men også EKSTREMT rar, og ikke for å nevne veldig kristene! De er veldig strenge når det kommer til oppdragelse til den lille gutten, å de har kjeftet en del på han, til og med sendt han på rommet en god del siden jeg kom hit. Det er veldig ekkelt å være sammen med de, og de virker helt koko i hodet. De er barnslige, oppfører seg som småonger hele tiden, spøker veldig mye, å de er ikke artige i det hele tatt!... Hver dag jeg vokner, gruer jeg meg til å gå ned til dem. Jeg liker meg ikke hær, og kan ikke si at jeg trives i det hele tatt. Jeg har kanskje bare vært hær i 3 dager, men jeg vet om jeg trives eller ikke, eller om jeg noen gang kommer til å gjøre det. Dette er ingen god plass å være vertsfamilie. Huset er falleferdig, og i dårlig stand, for dårlig til å ta inn andre elever vil jeg si. Familien oppfører seg umodent, og de bor ute i bushen. Jeg bor ca 15 min kjøring fra sivilisasjon, det er ikke en drit å finne på hær jeg bor, verken i huset, eller i byen. Byen er noe dritt.. Det er ingenting for ungdommer. De sier der er kino å sånt hær, men jeg har ennå ikke sett den. Det er ikke mye til "by" denne plassen. Det er akkurat som å være i Skrova, bare med flere hus, å større mellomrom mellom folk. Ikke mye butikker heller. Det er ingenting å bruke penger på hær. Og jeg kjeder ballene av meg hær!.. Hadde jeg vist at det skulle bli slikt, så hadde jeg aldri dratt hit!.. Folk sier jeg må være positiv å slikt, å at det er normalt å ha det slikt den første perioden. Men jeg vet nå ikke helt. Skolen begynner ikke før den 28. August, så 13 dager til i dette hølet, kommer til å gjøre meg gal!
De sier at hvis jeg sliter hær, og ikke syns noe om dette, så skal jeg liksom barte ta det opp med områdesrepresentanten min.. Meeeennn... Hun stoler jeg ikke på. Hun er alt for god venn med vertsfamilien, så å si noe domt om familien til henne er kanskje ikke så lurt. Hun har allerede sladret en gang på noe jeg sa bare til henne. Jeg spurte henne om vertsfamilien hadde noe imot tattoveringer, siden de er kristende, å jeg har en tatto. Dagen etterpå spurte vertsmoren om hvordan type tatto jeg hadde. Så der ser du, hu sladrer. Og jeg nevnte angående bytting om familie, om hvordan det fungerte. Hun sa at hvis jeg ikke trives hær, så skulle vi ta det opp med familien om hvordan vi kunne gjøre det bedre. Noe jeg IKKE vil gjøre, jeg skal faen ikke ta noe opp med familien, vil jeg bort, så tar jeg en taxi bort, og områdes. rep. får hente tingene mine senere, og jag kan godt bo på hotell i mellomtiden, til de finner meg en ny familie. Så langt kan jeg ikke si at jeg trives, får håp at alt blir bedre når skola begynner, å når jeg har fått nokken vænner.
Men akkurat nå, så er ikke alt så bra. Vil liksom bare ta neste fly, å komme meg bort. Men jeg skal gi denne familien en mnd eller to. Blir det ikke bedre, så stikker jeg!... jeg løper tilbake til flyplassen om det er det som kreves!...
Har nå vært hær ett par flere dager, å jeg vantrives mer og mer. Jeg vil bort! Jeg blir dårlig i magen av å tenke på at jeg skal ned til dem. Og tanken på at jeg skal tilbringe et helt år i dette huset får meg til å nesten spy! (Seriøst).
Hær om dagen ble jeg presentert for to gutter, en på 19, og den andre 17. Jeg ble med dem i et bursdags selskap, og etter det dro vi hjem til han 17-åringen å så film. Og jeg ente opp med å sove over hos han. Når jeg voknet opp i et nytt hus, med nye mennesker, følte jeg meg mye bedre. Jeg hadde det mye bedre dær enn jeg har det hær jeg bor.
Jeg ville heller ha bodd dær enn å bo hær. Dær var det ikke ekkelt å være, det var som om å være på besøk hos en kompis i Norge. Så hadde jeg fått en slik familie, så hadde jeg ikke trengt å skrive denne bloggen om hvor ille det er hær, eller noe som helst.
Det jeg bruker tiden på nå er å prøve å komme meg bort hær ifra, jeg har ikke betalt tusener av kroner for å bo skauen, hvor det er ingenting å gjøre, hvor folk kun møtes 2 ganger i uken, å det er i kirken i dette tilfellet. Jeg valgte å dra til USA for å oppleve nye ting, å dette er det eneste jeg opplever. Gress, veier, små hus, Mc-Donalds og laaaaaange kjedelige dager. Greit, dette er annerledes, men HALLO!..Mine Amerika drømmer er knust! Jeg er DYPT skuffet over Amerika. Det er ikke slik du ser det på TV (Har aldri trodd det heller), jeg viste det var annerledes, men dette er en katastrofe! Jeg er skuffet.... Jeg vil bort.. :-(
5 kommentarer:
hahahahahaha.....
dette var artig og lese XD
men hvis du har det så jævlig så stikk hjemover hit da vettu ;)
see ya ^_^
pell deg nå tilbake !!!!!
bedre her enn der, litt CS i timene og kanskje en tur på bakeriet i pausen ^_^
fortell FORELDRENE dine om situasjonen og be om og bli overført hit eller noe sånt ;)
Hei, Martin. Fy faen.. tænkte mæ at nåkka sånn som dettan kom tell å skje.. sånn går dt når du e i Maine xD
Stekk heller tell WV å lær dæ juijutsu, eller korsn dt skrives ;)
Godd løkk,
yo niggah,
Joakim ;)
Hei Fetter Martin!!
Sitter på jobben, og må si at min umiddelbare reaksjon på det du skriver var at jeg begynte å le. Høyt... Er som å høre Gina beskrive det hun ble møtt med da hun var utvekslingselev for 4 år siden. Hun havnet også hos en familie som var helt retarded!
Du vet,- at det Amerika vi blir servert på TV her hjemme er ikke den samme virkeligheten Norske og andre studenter møter desverre. Tjener de noe på å ha deg der?
Det er mange generasjonen med innavl mest sannsynelig.
Men jeg tror det er en MENING med det som skjer oss...
Jeg forstår at du er skuffet, men prøv likevel og rett ryggen din og ta dette som en utfordring, du vil kunn vokse på dette. Lære mye om hvordan man omgås og takler mennesker som er både annerledes og enklere i hodet enn deg selv.
Skulle ikke dette endre seg, så er det DITT ÅR I USA og det er folk du kan snakke med på skolen som vil hjelpe deg å endre vertsfamilie.
Dette handler ikke i bunn og grunn om for liten seng eller at huset er i dårlig forfatning.
Menneskene du bor hos er tydeligvis ikke riktig navla.
Men du er en ung mann nå, sett deg selv i respekt ved å SI FRA når de sier eller gjør noe du er uenig i.
Lykke til...
Klem fra Gunn
Hei Martin.
Jeg forstår hva det er du går igjennom. Jeg dro selv til america i august året 02. Så det e 6 År siden. Jeg var også redd men samtidig veldig spent på dette året i usa som vistnok skulle være "alla" det vi ser på tv.. Noe det IKKE var. Som deg do jeg til London, deretter til Chicgo, og så et pitte lite fly til South Bend som ligger i Indiana. Familien jeg fikk også hentet meg på flyplassen. Heldigvis hadde denne familien 3 barn. to jenter på 16 og 14. Og en gutt på 11. Foreldrene eide ikke aet en rottene tenner i munnen. Huset minnet også om de rottene tennene til foreldrene. Det var laaangt ute på landet, det var ingen naboer å se, heller ingenting å gjøre. Rommet mitt eide ikke en dør engang. Jeg fikk sjokk!! Heldigvis var ihvertfall disse folkene snille mot meg, og ikke var de religiøse. Hele tiden ville de ihvertfall at jeg skulle trives, og p.g.a det så fikk jg meg heller ikke til å bytte til en annen familie. Det var ikke kult i begynnelsen å sove der fordi det krydde av store edderkopper. Og med meg som har araknafobi!!! så var ike det det beste som kunne ha skjedd!! Men det var noe jeg vendte meg til, utrolig nok. Heldigvis begynte jeg rett på skolen så jeg fikk ihvertfall en omgangskrets, og venner. Så ble jeg vant til familien etter en tid, og det gikk helt fint.
Jeg kjenne igjen ting du sier, men dette er kanskje litt vel extremt. Det er opp til deg hva du vil gjøre. En ting du ikke bør gjøre er å stikke av. Det tjener du ingenting på. De vil finne deg, og kjøre deg tilbake til familien, og så ta det derfra hva de skal gjøre. Gjør som gunn sier: snakk med noen på skolen. De kan hjelpe deg.
Når det er sagt så skjønner jeg faen ikke hva det er STS driver med. or jeg reiste jo også med dem. Men hva er det de tenker på? som ikke sjekker ut hvor de sender eler til først. Om vertsfamliene holder til litt standar etc? Er det noen som kan fortelle meg det???? Jeg ble kjent med ei jente på tilbakeveien fra america, hun hadde vært i Utah. Hun kom til en mormon familie. Og DE var gærne. Hun byttet familie. Også ei anne venninne av meg fra Askim, Eva, hun byttet famiie 4 ganger.
Så Martin, fortvil ikke. Det er ikke for sent!! Dette er DITT år i USA, og det er meningen av det skal nytet. Så sørg for at det blir det!!!! Og om det er noe, bare spørr!!
stor klem fra Kusine Gina
Legg inn en kommentar